Man vet ikke hva man har før man har opplevd å leve uten..
Hva skal man si..?
Jeg trenger deg, du er enestående, fantastisk og du er i hver eneste tanke det stakkarslige hodet mitt tenker. Du har tatt hjertet mitt med storm, okkupert nervene mine. Jeg føler deg i alt jeg gjør, som om du var en del av meg. Du er en del av meg. Du burde hvert fall ha vært det. For det er det eneste som føles riktig. Meg uten deg fungerer ikke. Mer som en robot enn et menneske. Mekanismen er automatisert, og følelsene i høyspenn. I spenning, samtidig ikke. For jeg vet hva du vil. Tror jeg.
Usikkerheten er større enn noe annet i meg, jeg vet hva jeg vil. Tror jeg. Jeg visste det for sent. Selv om det kanskje ikke ville endret noe. Livet mitt er bedre når du er en del av det. Og det var mitt ene kriterium. “Hvis jeg får et bedre liv av å være med deg enn uten deg, da er du verdt det.” Men nå som jeg vet hva jeg vil, og du sier nei, men likevel gir, og tar. Så er utryggheten og usikkerheten dominerende. Jeg tenker for mye, jeg vet det. Men du betyr så mye for meg. Altfor mye for meg. Du er alt jeg vil ha. Alt som betyr noe. Håp har jeg, om at det skal bli oss to. Bare meg og deg igjen. Jeg vil være din. Jeg er din. Du har hjertet mitt, og har ikke knust det enda. Det tror jeg heller ikke at du vil. For du er eventyrlig.
Det bare passer ikke nå, og det suger.
- Plsbsad
